Torbjørn Folkestad – Levd liv

Fortell om boken din!   
Da jeg bestemte meg for å skrive boken, «LEVD LIV» – var ikke dette utelukkende at min bror tok sitt liv, som over 600 andre medmennesker gjør i Norge hvert år. Jeg kjente veldig godt min egen bror, jeg vet hvorfor han valgte denne tragiske løsningen, og jeg tror ikke hans situasjon er unik. Vi bør lære mer om årsaker og hva vi kan gjøre for å forhindre slike tragedier som rammer familier hvert år.

Da jeg stod ved kisten til min bror i 1996, holdt jeg hånden min på hans kinn – han var kald, men det så ut som han bare lå og sov. Selv om han ikke kunne høre hva jeg sa, sa jeg høyt «Jeg skal fortelle historien om ditt liv, Harry. Du skal slippe å ta den med deg i graven». Det tok lang tid før jeg var mann nok til å skrive ned det jeg visste, det har vært en tung prosess, selv i dag. Harry hadde levd et tøft liv, en byrde andre påførte han helt fra han bare var barn. Han ble mobbet og mishandlet på skolen, og var hutet og hatet av mange. Han hadde trolig ADHD og dysleksi, men fikk aldri adekvat hjelp. Men kjente du han, visste du at
han hadde et stort hjerte. Der var ikke en vond tanke om andre i hans sinn.

På 60-tallet fantes ikke disse diagnosene. Han ble kun betegna som en dum bråkmaker. Harry ble både fysisk og psykisk mishandlet av lærere, medelever og til dels hjemme – da det stadig kom klager på han fra skolen. Dette påvirket hele Harrys liv, – fundamentet han skulle bygge sitt liv på ble en spinkel konstruksjon. Han prøvde gjentatte ganger å få denne «nissen på lasset» bort og livet sitt på rett kjøl, men det gikk ikke. Til slutt tok han sitt eget liv. Alle minnene om de vonde opplevelsene og senere nederlagene hjemsøkte han. Hele hans levde liv er nå komprimert mellom de to permene i boken «LEVD LIV». Det er alt for mange som tar sitt liv i Norge, over 600 medmennesker dør hvert år av fortvilelse og vonde minner. Jeg lurer på om vi, vanlige folk, kan gjøre noe for å forebygge disse tragediene? Det er en av mine motivasjoner til å skrive denne historien. Den som leser boken min, «LEVD LIV», tror jeg kanskje vil få noen ideer om hva vi ikke bør gjøre mot våre medmennesker.

Hvordan ble boken din til?   
I motsetning til min bror, han Harry, har jeg alltid likt det skrevne ord, og ble en lesehest i mange år. Det begynte da jeg dro på havet som 15-åring. Senere har jeg skrevet mye i aviser, både lokalt og i større aviser. Jeg har også skrevet for «Lenviks Årbok», både poesi og artikler. I 2019 ga jeg ut en bok om selfangst og fiske på fjerne farvann ved Grønland og Newfoundland – på «De Store Banker». Denne boken fikk tittelen, «En skårunges beretning». (Skårungen var meg selv). Da min bror tok livet sitt var det naturlig for meg å fortelle hans historie på denne måten. En tragisk historie om en som ikke fikk adekvat hjelp hverken på skolen, i samfunnet eller i hjemmet.

Var det en ferdig idé eller vokste det frem gjennom skriveprosessen? 
Boken «Levd Liv» var ingen Idé eller en innskytelse, men som nevnt, et løfte til min avdøde bror. Jeg følte denne historien kunne være til nytte for noen som kunne være vitne til noe lignede. Å redde liv kan vi kanskje gjøre på flere områder, også innen dette området. Mobbing og handling skjer også i dag og dreper utvilsomt flere enn vi er klar over. I etterkant stiller ofte folk seg spørsmålet «hvorfor» – når noen tar sitt liv har det en årsak. I boken «Levd Liv» kan vi lese om én årsak.

Skriver du på noe nytt nå?   
Jeg skriver faktisk hele tiden, kanskje mest på min Facebook-side. Å skrive ned ting man funderer på og blir engasjert i synes jeg er fint, fordi man får det ut av hodet, og tilbakemeldinger fra venner. I disse dager driver jeg og sluttfører en roman, som handler om hvordan odelsloven påvirket enkeltpersoner og familier. Kanskje også et tema som kan relateres til dagens bondesamfunn. Handlingen jeg skriver om er tidlig på 1800-tallet, og vi får dermed historier fra den tiden. Hvordan var samfunnet bygget opp og embetsmannsvelde sin funksjon i samfunnet. Den lille mann skulle ha flust av ressurser hvis man skulle komme seg opp og frem. Ansgar og hans familie som måtte dra fra farsgården, var ressurssterke mennesker – og Margit, som var gift med Ansgar, var klarsynt – som vi sier i dag. Dette ble hun etter hvert klar over. Hun kom fra husmannsstand.

Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?   

Nei, i utgangspunktet har jeg ikke noe råd til noen, annet enn at den som vil skrive en bok må ville det, og være strukturert. Vår vilje er ofte belemret med lenker som vi selv har smidd inne i våre tanker. Vi ser problemene før vi ser mulighetene, og vi undervurderer kanskje oss selv.

Hvorfor synes du at boken din bør leses?   
Denne beretningen om Harrys liv er en «hudløs» og ærlig beretning der ingen ting er børstet under teppet. Jeg har med selvsyn sett hva som kan føre til selvmord, og jeg har også sett at det å være et medmenneske og venn ikke er ord, men handling. Prestisje og selvgodhet, blåse ut andres lys for å skinne bedre selv, virker motsatt. Jeg berører disse tingene ikke bare direkte, men mellom linjene i boken.

Hva gjør du når du ikke skriver?   
Jeg er far til tre barn, vært gift i 46 år og har, foreløpig, seks barnebarn. Jeg bruker mye tid på dem alle, kjører dem frem og tilbake – og lytter til dem, gir råd om de spør. Jeg har vært pensjonist i 3 år, og dette er det mest meningsfylte en pensjonist kan drive på med. Nemlig å være til stede for dem du er glad i og trenger deg. Når jeg ikke skriver, som er min fremste hobby, lager jeg kniver og syr slirer til dem. Knivene selger jeg til de jeg er glad i for en krone, for jeg er litt overtroisk. Å gi bort en kniv kan bety ulykke. Dette morer selvfølgelig mine kjære og betaler mer enn gjerne kronen.