Ronnie Sørlie – Dukkefabrikken

Fortell om boken din!

Debutromanen «Dukkefabrikken» er en spenningsroman, med elementer av krim og tematikken omhandler menneskehandel og skjønnhetsidealer.

Dukkefabrikken handler om den ny pensjonerte Gustav Lien, som har flyttet fra Oslo tilbake til barndomshjemmet sitt på Senja. Han er ute med sjarken en tidlig morgen og finner en livløs ung kvinne i havet. Gustav får liv i henne og det viser seg at jenta ikke kan gå. Føttene hennes er fotbundet, etter en 1000 år gammel brutal kinesisk tradisjon. Jenta nekter ham å ringe politiet og det kommer senere frem at hun har rømt fra menneskehandlere. Hun er livredd for at de skal finne ut at hun ikke druknet utenfor Senja. Det de ikke vet at menneskehandlerne har engasjert to samvittighetsløse menn for å finne liket og disse to kommer stadig nærmere, samtidig som jenta begynner å fortelle om Dukkefabrikken.

Hvordan ble boken din til?

Størsteparten av romanen skrevet på telefonen, da man sjeldent har penn og papir for hånden når ideene kommer. Det aldri nok tid til å skrive, men noen kvelder rakk jeg å renskrive mobil-teksten til noe lesbart. Skrivingen skjøt fart under pappapermisjonen i 2022. En periode, hvor man er konstant fysisk opptatt, men har mye ledig mentalkapasitet. I den perioden gikk nesten alle kveldene med på å skrive, det man hadde tenkt igjennom på dagtid. Da det første utkastet var klart, hadde jeg flere gode hoder som hjalp meg med uvurderlige tilbakemeldinger.

Var det en ferdig idè eller vokste det frem gjennom skriveprosessen?

Dette er min debutroman og i starten hadde jeg kun tenkt ut noen få element. Fire av karakterene, at handlingen skulle foregå på Senja og kvinnen i havet, med de ødelagte føttene. Jeg visste hvordan første og siste kapittel skulle se ut og resten kom av seg selv underveis. Det fungerte, men det var en tungvinn måte å arbeide på. Endringer som ble gjort underveis, førte til at man måtte tilbake å endre alle kapitlene bakover. Jeg ville anbefale å ha plottet klart, før man begynte å skrive.

Hva fikk deg til å ville skrive en bok? Hva inspirerte deg?

Siden jeg var ung, har jeg likt å lese og skrive. Få tanker og ideer ut av hode og ned på papiret, er for meg like befriende, som å trene når man er sint. Tidligere skrev jeg mindre tekster som terapi, men under pappapermisjonen begynte jeg å skrive på en fortelling og deler av et plot ble til. Etter hvert bestemte jeg meg for å prøve å skrive en bok av det.

Det mest spennende med skrivningen, var utviklingen av plotet og karakterene. Karakterer som utviklet personlighetene sine underveis i handlingen og hvor levende de ble i mitt eget sinn. Til tider følte jeg på usikkerhet angående mine formidlingsevner. Klarer jeg å formidle de levende bildene jeg hadde skapt i eget hode, slik at andre også kunne «se dem»? Jeg har alltid vært interessert i historie, som gjenspeiles i deler av romanen. Det ble litt for mye av det gode og jeg ble pent nødt til å kutte 20 sider med historiske digresjoner under korrekturen.

Menneskehandel er min hjertesak. Eller rettere sagt u-hjertesak. Menneskehandel er moderne slaveri, hvor et menneske blir eid av et annet menneske og kan omsettes som en vare og utnyttes betingelsesløst. Når man snakker om slaveri i dag, ser for seg den transatlantiske slavehandelen mellom USA og Afrika. Den handelen omfattet opp mot 15 millioner slaver, over en periode på 300 år. Det er så fjernt, at vi ikke klarer å relatere til det. Menneskehandel er nå ulovlig i alle land. Derfor er det lett å tenke at slaveri er et av historiens avsluttede kapitler. Men Slavehandelen har aldri opphørt. Den er blitt usynlig og mer omfattende enn noen gang.

FN har estimert at det finnes omkring 50 millioner slaver i dag, hvor en fjerdedel er barn. Det er ubehagelig å prate om. 50 millioner tilsvarer hvert levende menneske i hele Ukraina + 10 millioner til. Og slavene vil aldri få oppleve, at freden kommer til dem.

Forslaget om en ny handlingsplan mot menneskehandel i Norge, ble nedstemt i Stortinget i 2023. Uten politisk vilje vil det ikke skje endringer på feltet, og dette har blitt tydelig gjennom mangelen på domfellelser for menneskehandel i 2023 – som var 0.

Menneskehandel er et problem jeg ikke kan løse, men jeg kunne skrive en bok. Synliggjøre det som er vondt å snakke om, hvor vi heller trykker på ignorer, mute og ser en annen vei. Slik som vi vanligvis gjør i Norge, med saker som ikke angår oss. Det er toss alt ikke våre barn som selges. Derfor går halvparten av overskuddet til ROSA, en hjelpeorganisasjon som veileder og hjelper ofre for menneskehandel i Norge. Så for hver bok som selges, gir man et lite bidrag til å hjelpe hjelperne, som gjør alt de kan for å begrense skadeomfanget, til verdens nest største illegale industri.

Skriver du på noe nytt nå?

Jeg er halvveis med en frittstående oppfølger til «Dukkefabrikken», som skal hete «Dukkeøyne». Denne spenningsromanen er mer kompleks, mer politisk, enda mer spennende enn Dukkefabrikken, og har også menneskehandel som tema.

Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?

Jeg tror mange fantastiske bøker ikke blir skrevet, fordi man sensurerer seg selv. Vi som nordmenn, er altfor opptatt av hva andre tror og synes om oss. De fleste bøkene som har gjort inntrykk på meg, er vanligvis skrevet på kanten av hva som anses som akseptabelt.

Hvorfor synes du at boken din bør leses?

Boken er ment for å underholde, hvor skjønnhetsideal gjennom historien og spesielt menneskehandel er viktige tema. Den er ment å være spennende, men alvorlig og jeg ønsker innholdet trigger leseren til å reflektere.

Hva gjør du når du ikke skriver?

Jeg er en gift familiefar med fulltidsjobb, så det fyller det meste av tiden. En typisk ettermiddag fylles med herjing med ungene, karatetrening og husarbeid og det siste alltid med en lydbok i øra. Når kvelden sniker seg på, leser eller skriver jeg.