Lisbeth Christine Olafsen – Alenehetens hus

Jeg begynte å skrive i godt voksen alder. Jeg ble på 90-tallet kontaktet av Tone Solemsli Hult, Hamar. Hun lette etter en allergiforening i sitt område, og havnet hos meg som den gang var sekretær i lokalforeningen her på Lillehammer. Vi snakket om opplevelser familiene våre hadde hatt med allergi, og hun avsluttet med å si: Kan ikke du skrive, du forteller så god?. Jeg tegner. Det ble mitt første prosjekt, Bare allergi, sa du? 1999. Da var skrivelysten vekket. Jeg ønsket å fortelle hvordan et liv kunne være å leve fra 1940 og utover, der jeg kunne flette inn hendelser som skjedde i landet og verden forøvrig med første hånds kunnskap. Jeg kontaktet forlag med min idè, men det falt på steingrunn. Det var for omfattende og jeg ble frarådet å fortsette. Jeg fortsatte likevel, uten kunnskap om hvordan skrive en roman. Tok noen skrivekurs på Nansenskolen under litteraturfestivalen. På et av de siste kursene var jeg kommet så langt at jeg ba Inge Eidsvåg, lærer ved skolen, om å lese før jeg puttet manus i skuffen. Han mente det ikke måtte i en skuff, men sendes til et forlag. Det ble gitt ut og innkjøpt av norsk Kulturråd 2011. Fløyelskinn og gode knær handler om Kirstens barndom og ungdomstid. Dermed fortsatte jeg med neste bok i historia om Kirsten Knutsen Holm. Den omhandler hennes voksentid og samlivet med ektemannen Finn Holm og hvordan de takler hans sykdom og død. Kirsten følger han helt fram til dødens port. Sola varmer, vinden stryker kinnet ble gitt ut i 2018. Nå fortsatte jeg med Kirsten og hennes liv etter at hun er blitt alene. Hvor går vegen videre? Hun må fortsette å leve, har egentlig ikke noe valg, men hun må finne sin veg, sitt liv,sine drømmer. Ikke leve bare gjennom barn og barnebarn, men leve sitt eget liv også. Det er blitt tredje bok i den trilogien jeg på 90-tallet drømte om å skrive: Alenehetens hus er muligens den siste i fortellinga om Kirsten, men slutten er ganske åpen, finner hun vegen videre til et slags liv, eller finner hun en veg som fører raskt til døden?

Det var en ferdig idè, men den har også endret seg gjennom skriveprosessen. Ting har kommet til som jeg på en måte ikke kunne forutse i tankene mine. Jeg bygger på egne erfaringer, men får inspirasjon når jeg leser noe andre har skrevet, noe jeg kan trekke med videre. Dikt, avisartikler, bøker osv, hendelser som gjør at jeg kommer på ting jeg kan bruke.

Jeg ville skrive en bok fordi jeg hadde noe på hjertet, noen tanker som jeg ønsket å dele, erfaringer som andre i nåtid ikke har. Som eksempel kan jeg ta: Det å være barn i Norge under krigen, det å være på sykehus i 1945. I den tredje: Alenehetens hus, er ønsket å fortelle til omverdenen hvordan det er å leve som gammel i Norge, være aktiv og ville delta, men oppleve at du blir oversett og sett på som ut-datert. De yngre som nå styrer og bestemmer, trenger litt informasjon om oss eldre. Vi har alle aldre i oss og kan forstå de yngre til en viss grad, de yngre har aldri vært gamle og har derfor mindre mulighet til å forstå oss som er gamle.

Er ikke i gang, men har en tanke om at det må bli noe mer. Hvilken veg finner Kirsten?

Mitt tips er at alle skriver, om ikke ei bok, så fortellingen om seg sjøl til etterslekten. Jeg har ønsket meg litt mer kunnskap om mine forgjengere. Hvordan var det for min far å vokse opp på Hamar fra 1908, f.eks?

Den bør leses for å skape forståelse mellom generasjoner. Alle unge og middelaldrende bør vite mer om oss som er gamle. Vi hører mye om hvordan ungdommen har det, men lite om hvordan gamle har det.- et eksempel er under og etter Pandemien.

Det enkle svaret er: Alle, både unge og eldre, noen som har mistet noen kan kanskje finne trøst i å lese. Folk som arbeider med gamle i helsevesen og eldreomsorgen trenger å vite litt om hvordan vi tenker.

Jeg liker å stelle i hagen, stelle hus, ordne med papirer osv. Jeg har dessuten en kjæreste og er forelsket, vi har det utrolig fint sammen. Det er et resultat av denne siste boka. Jeg gjennomgikk i mine tanker hvem jeg kunne be om å lese mitt manus, helst en av et annet kjønn og som jeg visste kunne bli et svar fra en som leser. Vedkommende sa ja til å lese. Som takk inviterte jeg vedkommende på middag med vin. Det ble veldig hyggelig. Slik kan en leve godt når jeg er 84 og han 85.