Knut Olav Halseth – 11:59 : jeg vil være i livet

Fortell om boken din!

Den kan kalles et familiedrama. Om en ungdomsforelskelse som utvikler seg til en sterk kjærlighet som blir stilt på alvorlige prøve i møte med livets realiteter. Om å kjempe mot sine indre demoner, her en rusavhengighet, om å gjenvinne tapt tillit. Om hvordan et rusmisbruk preger en hel familie, og da spesielt barna. Om viktige valg, kan en tilgi selv det verste svik?

Hvordan ble boken din til?

Faktisk så startet den helt tilbake til 1978 da jeg så en artikkel i VG om en brann i en bygård i Oslo 17. mai det året. En 15 år gammel jente og en eldre dame som ble avbildet og intervjuet i VG. Jeg ble fascinert av denne jenta og jeg begynte å¨drømme om henne, at hun flyttet til Molde og at det ble oss. Etter hvert tok jeg meg selv ut av historien og plasserte inn en karakter, Kurt, med mange av de samme erfaringene som meg. Så levde Kurt og Mona inne i meg i mange år. Ikke slik at jeg tenkte på de hver dag, men fra tid til annen så kom de tilbake til meg og jeg så de for meg i ting som skjedde. Til slutt så vokste det fram et behov for å få skrevet ned historien. Jeg begynte for 5-6 år siden, skrev noen sider, men mista troen og motivasjonen. Men så på seinvinteren/våren 2021 kom gløden tilbake og jeg viet mye av de 7-8 siste månedene av 2021 til å skrive og jobbe med manuskriptet.

Var det en ferdig idè eller vokste det frem gjennom skriveprosessen?

Ideen var ferdig, det var egentlig bare å skrive. Jeg hadde de store linjene klart for meg. Men jeg skjønte fort at jeg måtte begrense meg, slik at flere ting jeg tenkte at Mona og Kurt hadde opplevd sammen kutta jeg bare ut. Men jeg opplevde flere ganger underveis i skrivinga at karakterene på en måte kommuniserte med meg og sa: «Slik, ikke slik!» Sånn at en del detaljer ble annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg mens jeg skrev. På den måten ble Mona og Kurt høyst levende for meg.

Hva fikk deg til å ville skrive en bok? Hva inspirerte deg?

Jeg har fra ung alder fått høre at jeg skriver godt, det være seg fantasi eller i jobbsammenheng. Men jeg gjorde ikke noe med det fordi jeg ikke hadde tro på at jeg skrev bra nok til å få gitt ut en bok. Men så kom jeg til et punkt der jeg følte at denne historien bare måtte ut, jeg måtte få den ned på papiret. Jeg luftet ideen for noen få utvalgte venner, hvor spesielt to ble uvurderlige sparringspartnere (Guro Aarø Scarfi og Anne Gråberg) underveis som leste deler av historien og som pushet meg på at dette var bra og at dette måtte jeg få ut. Guro, som selv har gitt ut bok tillot meg aldri å bli pessimist fordi hun hadde ståltro på at det ville bli en god bok.

Og så vil jeg trekke fram musikk og spesielt en artist, italienske Achille Lauro. Jeg er spesielt glad i italiensk musikk og ser San Remofestivalen hvert år første uka i februar, fem kvelder. Og i festivalen i 2020 stilte Achille Lauro med en låt som het «Me Ne Frego» (Jeg bryr meg ikke). Om det å tørre å være seg selv, ikke bry seg med hva andre sier om måten du lever på, hva du gjør osv. Det ble en frigjøringslåt for meg, en låt som gjorde at jeg turte å gi slipp på min Styggen på ryggen som sa at ingen ville lese det jeg skrev likevel.

Så etter hvert skjønte jeg at «Me Ne Frego» var et uttrykk fascistene brukte under Mussolini-styret. Achille Lauro fikk kritikk for å kalle en låt det, men hans mål var å frata fascistene eierskapet til det uttrykket, slik at folk kunne bruke det i sine egne liv, til egen frigjøring. Nå når jeg ser tilbake ser jeg at prosessen jeg gikk gjennom etter å ha blitt eksponert for den låten og meningen med den så ble den en indre frigjøring som var avgjørende for at jeg satte meg ned for å fullføre prosjektet.

Skriver du på noe nytt nå?

Ja, jeg har så vidt begynt på en oppfølger om Mona og Kurt. De er 58 år og i live når den første boken slutter. Derfor er det naturlig å fortelle videre hvordan det går med de. Det eneste jeg kan love der er at det blir noen tøffe tak for dem.

Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?

Gå for drømmen! Ikke hør på folk eller din Styggen på ryggen som sier at ingen vil lese det du skriver. Har du en historie du føler du må ut med så skriv den ned, ikke gi slipp på drømmen om at den historien kan bli en bok som folk leser og liker!

Hvorfor synes du at boken din bør leses?

For spenningens skyld, for å bli berørt, for å lese en historie om ekte mennesker og utfordringer som ekte mennesker kan komme til å møte på sin livsvei.

Hvem ønsker du aller helst skal lese din bok?

Mennesker som trenger et håp og få en tro om at en negativ livsspiral kan endres. Hvis en trenger å få tilbake troen på at den grunnleggende kjærligheten kan vinne over selv de tøffeste utfordringer.

Hva gjør du når du ikke skriver?

Da består livet mye av musikk og fotball. Musikk er altoppslukende, uten musikk hadde livet vært uendelig tomt. Jeg har en egen musikkblogg (knutobloggen.blogspot.com) der jeg skriver om musikk jeg elsker. (Livet er for kort til å skrive om musikk jeg ikke liker er mitt motto). Eurovision Song Contest og MGP er en stor lidenskap og jeg er blant skribentene som skriver for nettstedet escnorge.no. Så har jeg vært fotballnerd fra barnsben av og følger med mye.