Helene Limås – Løvetann i mørket

Fortell om boken din!
Dette er historien om datteren min, og om hvordan hun gikk fra å være en aktiv og blid jente, til å være totalt sengeliggende i mange år på grunn av sykdom. Etter mange besøk hos forskjellige leger og spesialister ble hun til slutt diagnostisert med ME, alvorlig grad, og for meg som mor, var det forferdelig vanskelig og se på at hun visnet bort og forsvant stadig lenger inn i sin egen verden.

ME er i dag en svært omdiskutert diagnose, og denne boken er mitt forsøk på å bidra til å synliggjøre sykdommen. I dag ligger det mange ’usynlige’ barn og voksne rundt om i norske hjem – og hvis vår historie kan bidra til å gi noen – bare ett menneske – økt forståelse for hvordan disse pasientene har det – og at det ikke bare er å ’ta seg sammen’, har jeg nådd målet mitt.

Hvordan ble boken din til?
Jeg er veldig glad i å skrive, og boken er basert på skribleriene mine fra den tiden datteren min var på det sykeste. Jeg vil gjerne fremheve at boken er et uttrykk for mine tanker og min opplevelse av det hele, selv om datteren min i ettertid selvfølgelig har lest teksten og kommet med sine tanker om den.

Var det en ferdig idè eller vokste det frem gjennom skriveprosessen?
Både og. Da jeg bestemte meg for å gi ut boken, var den allerede en ferdig idé, og mange av notatene hadde jeg allerede. Samtidig endres og modnes man hele tiden. Jeg har brukt lang tid på å skrive boken, så jeg vil si at det ferdige resultatet er ganske annerledes enn førsteutkastet.

Hva fikk deg til å ville skrive en bok? Hva inspirerte deg?
Som tidligere nevnt er Kronisk Utmattelsessyndrom, eller ME, en svært omdiskutert diagnose, både blant fagfolk og den vanlige mann i gata. Boken er mitt forsøk på å prøve å gjøre denne sykdommen mer synlig og skape større aksept blant folk.

Det ligger så mange ’usynlige’ og bortglemte mennesker rundt omkring i de tusen hjem i både Norge og andre land, og behandlingen de får er gjerne i beste fall uverdig, i verste fall forferdelig. Uvitenhet rundt sykdommen fører i mange tilfeller til at pasientene blir verre av behandlingen de får, og jeg ønsker så inderlig at det skal skje en endring på dette området.

Skriver du på noe nytt nå?
Jeg skriver alltid på et eller annet – men det gjenstår å se hva det blir ut av det.

Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?
Bare begynn å skrive! Selv om du ikke har en plan, selv om du ikke vet helt hvor det ender. Det er nok av tid til redigering, men tanker og ideer forsvinner så fort hvis man ikke får dem ned på papiret.

Hvem ønsker du aller helst skal lese din bok?
Kanskje særlig helsepersonell, lærere, ansatte i BUP og PPT – ja alle som jobber med barn og unge, og som en dag kan komme til å stå overfor en liten pasient med denne sykdommen. Vi vet kanskje ikke hvordan vi skal kurere ME ennå, men vi kan alle lære å vise større forståelse.

Hva gjør du når du ikke skriver?
Når jeg ikke skriver selv, jobber jeg med å oversette bøker. I tillegg har jeg funnet veien inn i helsevesenet igjen, og jobber med demente pasienter på sykehjem. Det er utrolig givende når jeg lykkes med å gjøre dagen litt bedre for pasienter og pårørende.

Det går heller ikke en dag uten at jeg gleder meg over å ha ’fått igjen’ datteren min. Vi ler sammen så ofte vi kan, og tar aldri kvalitetstiden vi har sammen for gitt, for vi vet at den er ufattelig dyrebar!