Frode Falch Anmarkrud – Bristepunkt

Fortell om boken din!

Boken «Bristepunkt» handler om mennesker som opplever at alt i livet deres brister. Ett annet begrep på «Bristepunkt» kan være «Tålegrense.» Gjennom mine 35 år i politiet har jeg personlig sett mange eksempler på at mennesker når dette punktet. Boken bygger utelukkende på virkelige hendelser, hendelser som jeg personlig i tillegg har hatt en direkte befatning med. Jeg har forsøkt å sy disse ulike og uavhengige hendelsene sammen til en spennende handlingsrekke, selvsagt for at boken også skal være spennende å lese. Men jeg har faktisk aldri hatt til hensikt å skrive en tradisjonell kriminalroman, slik man vel kunne forvente av en person med min politibakgrunn.

Hvordan ble boken din til?

Jeg har alltid vært veldig glad i å skrive. Opp gjennom årene har jeg skrevet en stor mengde dikt, sangtekster og ulike former for innlegg og ytringer. Å få gitt ut en roman har imidlertid vært min store drøm i hele mitt voksne liv. Men det var altså nysgjerrigheten på fenomenet bristepunkt som virkelig satte meg i gang for rundt femten år siden. De siste rundt tre årene har jeg arbeidet tilnærmet fulltid med boken.

Var det en ferdig idè eller vokste det frem gjennom skriveprosessen?

Ideen var ferdig da jeg startet, men mye har også blitt til underveis, kanskje spesielt gjennom våre seks å i Lofoten. Jeg og min kone flyttet til vakre Lofoten i august 2016. Vi flyttet tilbake til Sandefjord i august 2022. Hun er derfra. Vi flyttet nordover kort tid etter at jeg ble pensjonist. (Pensjonsalderen for politifolk i Norge er 57 år.) I våre 6 år i Lofoten arbeidet jeg i skoleverket, mens Elin jobbet som sykepleier i Vågan kommune. Tiden i Nordland tilført boken ganske mye. Men grunnideen har alltid vært den samme, nemlig å dra frem i offentlighetens lys alt det forferdelige og uforståelige enkeltmennesker kan få seg til å gjøre når de finner seg selv igjen på den andre siden av sitt eget bristepunkt. Boken handler ikke minst om menns psykiske helse. Spesielt vi menn må bli flinkere til å forstå at også vi har vårt eget bristepunkt, vår individuelle tålegrense.

Hva fikk deg til å ville skrive en bok? Hva inspirerte deg?

Det er bare et lite mindretall av oss som noen gang i livet når punktet der alt brister. Konsekvensene av å komme dit er imidlertid enorme, selv om tilfellene altså er relativt få. De aller fleste som finner seg selv igjen på den andre siden av sitt bristepunkt «nøyer» seg med å ta sitt eget liv. I Norge er 75 % av alle som begår selvmord, altså 3 av fire, menn. Imidlertid tar noen menn det lengre enn til sitt eget liv. Boken er i høyeste grad et forsøk på å forebygge disse forferdelige hendelsene. Det er helt umulig å forutsi hvor andre menneskers bristepunkt er, det er også umulig å vite hvor vårt eget bristepunkt er til enhver tid. Mennesker er i utgangspunktet født ulike, noen er mer robuste fra naturens side enn andre. I tillegg påvirker mange ulike variabler hvor vårt individuelle bristepunkt er til enhver tid. Disse påvirkelige variablene kan være ting som dagsform, psykisk overskudd der og da, søvnmønster over tid, tidligere ubearbeidede  opplevelser/traumer, aktuell sosial situasjon, ulike belastninger over tid m.m.m. Jeg tror altså at ved å fokusere på begrepet bristepunkt så kan vi forstå hvorfor det er så viktig å være litt mindre uforsiktige med både oss selv og andre mennesker. Dette er spesielt viktig for oss menn, fordi de fleste av oss er mindre flinke til å dele, mindre flinke til å fremstå som sårbare, mindre flinke til å be om hjelp, og mindre flinke til å se våre egne begrensninger, enn det kvinner er.

Skriver du på noe nytt nå?

Ja, jeg er godt i gang med min neste bok som har fått den mer optimistiske arbeidstittelen «Ankerferste.» Rammene rundt denne boken skal i stor grad være de samme som i «Bristepunkt», altså knyttet til virkelige hendelser. Bakteppet er imidlertid mye lysere. Boken handler om «løvetannbarn» som til tross for dårlige forutsetninger får gode liv, takket være enkeltpersoner, «ankerfester» som f.eks. en lærer, en nabokone eller en trener. Mange individuelle livsløp i Norge har blitt endret i positiv retning på grunn av slike ankerfester, enkeltmennesker.

Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?

Man skal ikke skrive en bok bare for å skrive en bok. Jeg tror at man bør ha et budskap i bunnen som man ønsker å formidle. Et budskap som betyr mye for forfatteren.

Hvorfor synes du at boken din bør leses?

Både fordi jeg mener den setter fokus på et alvorlig samfunnsproblem, og fordi jeg har fått mange tilbakemeldinger om at den er en spennende bok å lese. Jeg syns også at forlagets ulike ansatte har produsert en bok som er meget tiltalende og lettlest. Jeg er gjennomgående svært tilfreds med forlagets arbeide og vårt samarbeide.

 Hvem ønsker du aller helst skal lese din bok?

Mennesker i vårt stadig mer «av-humaniserende» samfunn bør bli mer bevisste på at vi alle har et naturlig bristepunkt. Vi stammer alle fra en annen tid der «verktøykassen» vår var ganske ulik og mindre komplisert enn den vi har til rådighet i dag. Dette gjelder spesielt menn. Jeg ønsker altså aller mest at menn skal lese min bok, men betegnende nok er det så langt en overvekt av kvinner som kommer med gode tilbakemeldinger på boken. (Ganske symptomatisk for bokens budskap, spør du meg!)

Hva gjør du når du ikke skriver?

Når jeg ikke skriver er jeg sammen med andre mennesker. Min kone Elin og jeg har 5 barn og 7 barnebarn. Jeg synger i kor, og har mange gode venner. Min kone er fortsatt i full jobb, og skal være det i mange år ennå. Jeg er imidlertid nå en «fullblods» pensjonist og dyrker ulike sosiale relasjoner nå jeg ikke skriver. For når jeg skriver må jeg være alene i stillhet uten noen påvirkninger. Har laget meg en egen liten «skrivebule» der jeg sitter i min egen boble når Elin er på jobb og jeg er alene.