Cornelia Underland – «Dialog med Djevelen»

Fortell om boken din!  

Takk! Jeg elsker å dele mine erfaringer og ønsker å reise rundt og holde foredrag på skoler og f.eks Litteraturhuset nå som den endelig er ute!  

Du forstår, jeg har alltid elsket å skrive, og alltid hatt en drøm om å skrive noe som kunne røre ved hjerterota. Og i tillegg få folk til å åpne opp øynene.  

Boka mi er en sterk leseropplevelse, men den er som en guide for alle de som ønsker å trosse frykten og komme seg videre i livet. Retten og sletten. He he. Og jeg håper den vil åpne opp et kaldt og knust hjerte og få leseren til å elske seg selv igjen og ende opp med å takke Gud for at én har overlevd til nå.  

Man må rives ned for å bygge seg opp. Det hjelper ikke rømme fra problemene sine. 

Det jeg ønsker er å få leserne av denne boken til å gjenoppta barnetroen. 

For det er når du når bunnen at du finner ut at du har evnen til å komme deg opp igjen. 

Historien jeg forteller er i grunn en type metafor for livets berg og dalbane. 

 
Hvordan ble boken din til?  

Jeg skrev et manus jeg kalte «Bak Terskelen» for 13 år siden om en jente som var suicidal. Vi forfattere bruker som oftest våre egne liv og erfaringer til å skape et verk og på den tiden var jeg også på psykiatrisk. Men det var frivillig. Jeg følte et stigma på den tiden og jobbet i årevis etter det med å prøve å eie min egen sannhet og ha troen på at det å åpne seg opp om problemene lønner seg i det lange løp. 

Da jeg for fem år tilbake fikk beskjed om at de mente jeg var gal og tvang i meg antipsykotika i form av en ekstremt tung sprøyte (som gjør mer skade enn nytte), ville jeg gi opp. Men! Jeg fikk en idé. Og det var å vise kampen i mitt stille sinn og prøve å finne krefter i det mørket, vår trofaste venn. Jeg tvang meg selv til å skrive hver eneste dag og brukte ni måneder med hard disiplin. 

 
Var det en ferdig idè eller vokste det frem gjennom skriveprosessen?  

Jeg hadde en tanke om å stille spørsmål for å se om jeg fikk svar fra Djevelen. 

Jeg er jo i kontakt med åndeverden og har stor respekt for en som vet hva helvete er. Lang historie kort, vi vokste sammen i den boken, for det er en tredjeperson som utgjør en viss rolle i et trekantdrama som utspiller seg i historien. 

Det var vanskelig å vite hvem jeg kunne stole på, men…mer sier jeg ikke. Det får bli en overraskelse til slutt 😉 

Hva fikk deg til å ville skrive en bok? Hva inspirerte deg?  

Det å skrive har alltid vært viktig for meg. Å få tankene ned på papiret, bruke en penn i stedet for et sverd…det er min styrke. Det er lettere å bli hørt hvis du forklarer alle sider av en sak og har en god moral og et godt argument.  

Jeg har alltid vært god på å skrive selv om ADD i voksen alder gjorde at jeg måtte lytte, lære og gjøre meg enda tøffere. For livet er en prøvelse men å endelig ha fått realisert drømen om å utgi en bok, det er en milepæl i livet. 

Og da er alt det vonde jeg har vært igjennom verdt kampen jeg har kjempet! 

 
Skriver du på noe nytt nå?  

Jeg holder på med en oppfølger. Den heter «Sjelens Speil».  

Her kommer Jesus inn i bildet og det viser enda mer den dusliteten mellom yin og yang, dualismen som førte til den krigen jeg har i «Dialog med Djevelen» 

Bok nr.2 er en videre reise der døren til Himmelen har åpnet seg og jeg er velkommen hjem. Litt som den bibelhistorien vi alle kjenner til, nemlig «The prodical son returns». 

 
Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?  

 Gi det et forsøk! Skriv, ta pause, let etter svar og inspirasjon i deg selv, eller søk deg til andre for å få tips og ideer. Å stille seg spørsmål i hodet kan hjelpe. Og skriv din egen mastergrad om det du er best til. Vi har alle våre talenter og skjulte drømmer, det gjelder å ikke gi opp og fortsette til man har skapt det livet en drømmer om. Aldri gi opp. Hvis jeg kan få det til, så kan du det å. 

Hvorfor synes du at boken din bør leses?  

Fordi det er en viktig kritikk til samfunnet vi lever i. Da koronaen kom valgte jeg å spille Dr.Crazy Pops fordi jeg mente Dr.Korona tok feil i å gjøre alle redde. Jeg husker jeg var på en demonstrasjon mot Korona og da var det en somgikk ned på kne utenfor rådhuset og bønnfalte Gud om at noen skulle skape et nytt parti. 

He he, det syntes jeg var gøy for jeg hadde nettop fått meg en nestleder i det vi kalte «Rett Fram»-partiet jeg og en god mann i oljenbransjen fant ut av da han spurte om jeg ville bli med han på jobb en dag.  

Det startet med at vi pratet så godt om smarte nye løsninger og jeg sa «se Rett Fram på veien da!» Og vet du hva han svarte? 

«Men når jeg ser Rett Fram ser jeg på deg vet du…» 

Og på slutten av arbeidsdagen var vi i full trall med: 

«Se Rett Fram, Hvorfor det? Jeg ser Rett Fram og du ler; for vi bryr oss om hverandre ja! Og det er kjempebra, og se Rett Frem og se hva så? 

Se Rett Fram og bli blid!» 

Legendarisk. 

 
Hva gjør du når du ikke skriver?  

Jeg mediterer. Tenker. Prøver å løse opp i vonde knuter. Og til slutt finner jeg alltid ut at jeg er lei og da setter jeg på musikk eller distraherer meg med noe hyggelig. 

Jeg tar livet som det faller seg og ønsker det beste for meg selv og mine medmennesker. 

Derfor pleier jeg å spre positivitet i stedet for hat ved å stå i Oslo Sentrum med plakaten min med mottoet: «Du er perfekt»…