Berit S. Tetzschner – Verdipartiet

Fortell om boken din!

Ellen er nyvalgt leder av Verdipartiet, en nykommer i norsk partiflora. Partiet har på programmet at politiske beslutninger skal få en bredere verdiforankring; at de etiske perspektiver må løftes fram i enhver sammenheng. Vi følger hovedpersonen i hennes forsøk på å navigere i et krevende politisk terreng. Parti har kommet i en vippeposisjon som kan gi dem uforholdsmessig stor makt, og hva gjør hun med det?  Det er de menneskelige sider ved å være politiker og ikle seg politikerrollen som er tematikken, og ikke ideologi. Prosessene, mediapågangen og funksjonen som leder utfordrer Ellen på flere plan, og hun må ta stilling til hva hun vil med partiet og ikke minst med eget liv.

Hvordan ble boken din til?

Som ivrig observatør av rikspolitiske begivenheter har jeg nærmest daglig kunnet la meg inspirere til å skrive.  Omstendighetene rundt Knut Arild Hareides forsøk på å dreie Kristelig folkeparti til venstre og vippe et flertall i en annen retning, ble trolig utløsende for å etablere Verdipartiet i min dikteriske verden.  Navnet gav seg selv. Den såkalte Verdikommisjonens velmente, men ubehjelpelige forsøk på å høyne vår etiske bevissthet var noe å spinne videre på. Resultatet av kommisjonens arbeid ble mest av alt bare vakre ord, og det er også noe av budskapet i romanen: Det blir mye ord.

Hareide mislyktes i 2018, men jeg fikk mitt tema og et utgangspunkt for det som omsider ble en roman. Siden har jeg søkt å identifisere dilemmaer som politikerne jeg møter i fjernsynsruten og avisspaltene blir stilt overfor. Den gode vilje skal omsettes i praktisk politikk, og da ser det kan hende annerledes ut. Politikere blir gjerne omtalt som en kategori mennesker, men hvem er de egentlig og hva gjør det med dem at de må ikle seg en viss ham og tilegne seg et visst språk? Romanen er ingen politisk analyse, men et forsøk på å se mennesker som opererer i et krevende og til tider usunt miljø. Er det for alle? Er politikken helst for maktmennesker? Er den også for idealister? Egner den seg helst for ordmakere? Noe av dette har jeg prøvd å nærme meg på de 185 sidene. Kanskje har det vært et i overkant ambisiøst prosjekt-.

Dette er ingen nøkkelroman. Jeg har følt meg fri til å la mine personer opptre i oppdiktede miljøer og kulturer, og trolig kan det oppleves annerledes for dem som er på innsiden. Men det er min virkelighet av hva jeg ser for meg kan utspille seg.

Var det en ferdig idè eller vokste det frem gjennom skriveprosessen?

Det står uklart for meg hva som gav startskuddet til å begi seg inn på et så omfattende prosjekt som en roman. Men tanker om partipolitikkens vesen og hva det gjør med aktørene hadde vært der allerede. Så begynte jeg å skrive uten å vite hvor det hele skulle ende.  Jeg måtte gå dypere inn i handlingen før jeg kunne vite hva som kunne dukke opp underveis. Det var ingen helhetlig plan. Ikke minst måtte jeg bli kjent med hovedpersonen for å kunne si noe om hva som ville bli hennes vei. Jeg hadde ingen klar tanke om dette i starten på skriveprosessen.

Hva fikk deg til å ville skrive en bok? Hva inspirerte deg?

Det blir vel rart å kunne si fra dag en at nå skal jeg skrive en bok, men jeg har alltid hatt et skriveprosjekt på gang. Det har stort sett dreid seg om mindre oppdrag og ulike meningsytringer, men det har vært en parallellsyssel som har gitt meg appetitt underveis. Det startet da jeg begynte å skrive inn til Barnetimen i ung alder, og siden har skrivingen nærmest forfulgt meg.

Skriver du på noe nytt nå?

Som det fremgår har jeg alltid noe på gang, og mest av alt inspirerer det å skrive i bunden form. Det er kanskje ikke det som er i tiden, men jeg har en forkjærlighet for å spille på rim og rytme og ordenes klang. Jeg er ikke videre musikalsk, men rimerier er musikk for meg.

Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?

Min strategi med å skrive uten noen plan på forhånd er trolig ikke å anbefale. Men likevel må ikke en for streng disposisjon være hemmende for innfallene som kan komme underveis. Siden jeg har hatt skrivingen som en bigeskjeft, ofte på nattestid, har det gått utover sammenhengen. Jeg har flere ganger tatt meg i at jeg gjentar meg selv fordi jeg ikke husker hva jeg har berørt tidligere. Faren er sikkert størst når beretningen ikke er så handlingsmettet på det ytre plan. Spenningen i min bok er for en stor del knyttet til en indre utvikling hos hovedpersonen, og det blir flere partier med refleksjon. Da kunne jeg oppleve at nærmest identiske setninger dukket opp både her og der i manus. Jeg gned det inn om igjen og om igjen.

Hvorfor synes du at boken din bør leses?

Boken er ikke skrevet med tanke på et spesielt publikum annet enn at jeg ønsker at etiske dilemma er noe vi alle bør sysle med. Liv og lære er ikke alltid forenelig. Og alt er ikke slik det gjerne ser ut på overflaten.

Hvem ønsker du aller helst skal lese din bok?

Er det lov å innrømme at maktmenneskene, enten de befinner seg i korridorene eller i redaksjonene, er de jeg aller helst ønsker å nå? Underveis i skriveprosessen har jeg mange ganger tatt meg i å spørre: Hvem tror du at du er som vil fortelle hvordan alt henger sammen? Men det er vel en forfatters privilegium?

Hva gjør du når du ikke skriver?

Etter å ha avsluttet min lange karriere med å undervise, er tiden nå mer blitt min egen. Fremdeles har jeg er verv i Oslo kommune som innebærer lesing av store mengder sakspapirer, og et oppdrag med å katalogisere bilder og gamle møbler for en stiftelse gjør at rutiner opprettholdes. Men utover det ynder jeg å vandre i skog og mark og oppsøke serveringsstedene som gjemmer seg der. Da våkner kreativiteten, og det kjennes godt å la tankene løpe fritt.