Sveinung Bredesen – Under sonetthimlene

Fortell om boken din!

Boka er en slags selvbiografisk oppvekstroman eller dannelsesroman om man vil. Men det er mulig mer enn det. Det er litt slektshistorie i den og funderinger rundt tilværelsen. Det er en kronologi i boka, men boka har også mange sidesprang, blikk bakover og også frampek. De overordnede spørsmålene i boka er hvorfor vi er her på jorda og hva som former oss til de vi er, uten at det gis klare svar på det, og det er heller ikke meningen. Prosjektet for hovedpersonen er å finne sin vei og sin plass i verden.

På sett og vis tror jeg all skjønnlitteratur er selvbiografisk, i større eller mindre grad. Jeg tenker at boka nå som den er utgitt skal få lov til å leve sitt eget liv i møte med andre. Grad av selvbiografi blir ikke så viktig da. Det er leseopplevelsen som er viktig og i hvilket monn boka kan bety noe for noen.

Hvordan ble boken din til?

Jeg følte jeg trengte et nytt utslag i livet, å grave fram talentet mitt som jeg egentlig tenkte jeg hadde, men ikke hadde turt eller hatt tid til å utforske. En dag bare bestemte jeg meg. Jeg søkte tjue prosents permisjon fra jobben for å få til en skrivedag i uka og så var jeg i gang. Det har vært et arbeid over mer enn tre år. Selv om det å skrive er et arbeid og et håndverk er det ikke gitt at alle dager blir like effektive. Man må også ha inspirasjon og gode ideer.

Da jeg hadde et ferdig manus, har jeg skjønt i ettertid at det var svært ufullstendig, men heldigvis så Calidris potensialet i at det kunne bli til noe. Da var det bare å sette i gang å forkaste, foredle, tilføye, forandre, ommøblere, slipe og gråte og le, og så ble boka gitt ut i mars.

Var det en ferdig idè eller vokste det frem gjennom skriveprosessen?

Jeg hadde en nokså ferdig idé. Det skulle bli en oppvekstroman, dannelsesroman. Hva som skulle bli innholdet var uklart, selv om jeg hadde en slags overbygning. Det har blitt til mye underveis. Spesielt det å legge fram en fortellerstemme, prøve seg fram på ulike synsvinkler også videre.

Etter hvert som man blir eldre, og foreldre også etter hvert faller fra, vender man mye tilbake til sin barndom/oppvekst i spørsmålene om hvem man er, og hva som har vært med å danne deg, arv og miljø, slektene bakover også videre. Slik er det i hvert fall for meg. Dette ble vel utgangspunktet mitt for boka.

Hva fikk deg til å ville skrive en bok? Hva inspirerte deg?

Jeg har fra tid til annen skrevet dikt, men ikke lengre skjønnlitterære tekster. Jeg vet at jeg kan skrive, selv om jeg tidvis er full av frustrasjon og tanker om at «det ikke er bra nok». Jeg håper vel og tror at det er slik for de fleste som skriver. Jeg søker å dyrke mitt potensiale for å se hvor det ender.

For meg er nesten språkbruken vel så viktig som selve innholdet, slik sett har jeg min følelse for poesi med meg i skrivingen. Språket er som musikk, med både melodier og rytme.

Min tidligere sjef er en skjønnlitterær skriver, det har nok vært med på å inspirere meg til å tørre å satse litt. Før var tanken på å være forfatter eller å bli forfatter nokså utopisk og svevende.

Skriver du på noe nytt nå?

Jeg er godt i gang med bok nummer to som blir en fortsettelse av den første.

Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?

Gled deg til å kaste deg utpå og se hvor det fører deg. Du trenger ikke ha alt klart før du setter i gang. Ikke vær redd for å dele av deg selv, selv om det kan oppleves skummelt. Men selvfølgelig finnes det grenser. Eksperimenter med forskjellige skrivestiler, fortellerstemmer og synsvinkler. Prøv og finn din egen stemme.

Hvorfor synes du at boken din bør leses?

Jeg mener at språket mitt har en litterær kvalitet som forhåpentligvis kan gi leseren en leseopplevelse, men ikke minst er det et ønske om at boka kan gi en klangbunn til den enkelte lesers liv, og at det kan få den enkelte til å reflektere over ting på nye måter, og se det store i det små; stoppe opp ved alle de små mysteriene vi har rundt oss hver eneste dag, og som vi tar for gitt. Vi har også nok av større mysterier rundt oss.

Hvem ønsker du aller helst skal lese din bok?

Alle som har hatt en oppvekst. Alle som er på modenhetsnivå til å selv reflektere over eget liv, identitet og egen oppvekst.

Hva gjør du når du ikke skriver?

Jeg jobber som lærer. På fritida liker jeg å trene, tilbringe tid med kona, familie og venner. Jeg koser meg også ofte med en god serie eller lytter til god musikk, helst jazz eller klassisk, og prøver tidvis å klimpre litt piano hjemme. Fjellet er viktig for meg, jeg trenger noen turer hvert år for å kjenne på storheten og Gud og nostalgia, og for å finstille «metronomen» i meg selv.